fødehistorien min, som jeg husker den :)

Jeg spydde mesteparten av svangerskapet, halsbrann var også en stor del av mitt svangerskap sammen med bekkenløsning.
Jeg var også en av di "heldige" som fikk svangerskapsforgiftning, i tilleg til at det ble brudd med meg og barnefaren og hunden ble blind, dette var en kjempe tung tid for meg. Jeg lå på sykehuset en stund før fødselen, inn og ut i ett sett, og de ble aldri fornøyd med registreringen av spark og hjertelyd, og jeg var en bekjymra kommende mamma. Jeg ble fortalt av lege og jordmor på mandag 16 juni, at i løpet av uken kom jeg antagelig til å bli satt i gang, fikk masse papirer å lese ang dette. antatt dag ble satt torsdag 19 juni. Termin var 11 juli. Jeg syntes dette var kjempe skummelt, men så glad for at lille gull skulle komme ut snart, jeg visste jo at han ikke hadde det noe godt inni magen min!
Tirsdag 17 juni kom, og jeg fikk besøk av en venninnde, vi var rundt å spaserte på sykehuset, klokka ble 10 og det var tid for registrering av hjertelys og spark igjen. Denne gangen var det noe merkelig som sjedde. jeg visste godt jeg skulle ligge i 20 min, men lå alltid i 1 time med denne registreringen før de var fornøyd. denne gangen lå jeg til klokka ble nermere 12. Og når det var legen og jordmor som kom inn på rommet mitt, forstod jeg at nå var noe galt! Takk å pris for at venninnen min var der!
Legen fortalte at hjertelyden var altfor høy, og de var på ingen måte fornøyd med aktivitets nivået. De ville sette meg i gang i dag, og så fort som muligt. Men først ville hun sjekke livmorhalsen om den var modnet.. jeg livredd som jeg var, kunne nesten ikke tro hva som sjedde. Legen sa "2cm, jeg tar vannet med en gang" å poff der var vannet gått.. jeg forstod ingenting, men da var det altså i gang! Jeg ringte mamma og bf mens di festa "antenne" på hodet til gullet, og trilla meg ned på fødestua. Tok ikke lange tida før den sjelvende bf kom løpende inn døra, og heller ikke før mamma kom (som hadde ant fred og ingen fare og holdt på å luke bedet hjemme)
Etter en time ca, ble riene satt i gang med drypp, og tok ikke lange tida før riene var på topp.. timene gikk, og hjerterytemen av tim henrik ble målt hele tida, og den veksla frå 140 til 110, 4 cm åpning, og dobble rier etter 4 timer. jeg begynnte å mase etter epidural, men den domme legen var jo forsinka. Lå å vridde meg i senga av smerte, fikk jo ikke pause mellom riene, den neste behynnte før den andre hadde slutta, så ca klokka 18.00 kom legen og epiduralen ble satt.. Jeg følte bokstaveligtalt at jeg var i himmelen.
klokka ble 19, og riene fallt kraftig, det samme gjorde hjerterytmen til småen, prøvte å ikke se på måleren, men da så jeg på stive ansikt fra mamma og bf.. snudde meg tilbake og måleren viste 80 og fremdeles fallende.. 6 cm åpning. Fra dette øyeblikket gikk alt fort.. rommet ble fyllt med leger og jordmødre, alle sprang i beina på hverandre å diskuterte rundt hverandre, og jeg begynnte å gråte, livredd for å miste gullet. siste blikk på hjerterytme måleren og den lå på 60 og noe,.. De tok tak i senga mi og løp inn mot opperasjonssalen mens mamma og bf ble tårefullt stående igjenn å se di trille meg vekk, det var vell rundt da panikken slo meg. Jeg ble lagt på opperasjonsbodet, og de begynnte med en gang å kutte opp, jeg hyperventilerte å gråt husker jeg, og mener fortsatt den dag i dag det var virkelig vondt når di skar, men mer husker jeg ikke, de ble nødt å legge meg i narkose. klokka 19.21 kom gullet til verden!
Jeg våkna opp av narkosen når klokka var 9 tror jeg, fikk besjed om å vente til klokka var kvart på 11 før jeg fikk se tim henrik, mamma og bf kom inn å viste meg bilde av den nydeligste skapningen jeg har sett. Bitte lille gutten min. Tim henrik hadde blitt lagt i kuvøse, var 1905 gram og 41 cm. Han skrek svagt når han ble født, og hadde pulsfall. heller så klarte han ikke å holde varmen selv. De hadde ikke fått holde han, så sa jeg nokk heller ikke fikk det, og det rev meg i hjertet. Alt jeg ville var å holde gutten min!
Jeg ble trillt ned på et rom ved nyfødtavdelingen, og inn kom pleieren med den miste gutten jeg har sett og la inntil meg, og jeg fikk ligge med han på brystet helt til klokka var 5 om morgenen, jeg har aldri hatt en verre opplevelse, men jeg har aldri vært lykkeligere, det er det beste jeg har opplevd noen sinne. Jeg finner ikke en gang ord for å beskrive det! Det og ligge med Tim henrik i armene og tenke at han var min, det var som å vinne i lotto en million ganger. Og slik er det også den dag i dag, ett år etterpå, blir mer og mer stolt hver dag, elsker han høyere for hvert sekund som går, til og med når jeg ikke trodde det var mulig å elske høyere.

<3 Uten deg elskling, er mamma ingenting <3 mitt alt <3

to dager til ett år :D :D :D